SRV 2017 sortert på tid
Resultat SRV 2017.xlsx - Ark1.pdf
Adobe Acrobat Document 124.2 KB
Styrkeprøven Rett Vest.gpx
GPS eXchange File 966.8 KB

De første årene

Starten og de første årene.
Av Geo Wilson

Geo Wilson på vei opp Austerinden. Redningshytten i bakgrunnen.
Geo Wilson på vei opp Austerinden. Redningshytten i bakgrunnen.

Tanken
I likhet med andre store oppfinnelser ble Styrkeprøven Rett Vest til ved en tilfeldighet.
Jeg bladde i boken ”Bergensernes Fjellverden”, og kom over en artikkel som de tre brødrene Kryvi hadde skrevet om en tur de hadde gått fra Gullbotten til Loddefjord, en gang på ’80-tallet. Det var en fin beskrivelse av turen, men det var særlig den flotte løypeprofilen som fanget min oppmerksomhet. Den så ut som en ekstrem-utgave av 7-fjellsturen.

Jeg tenkte at dette ser gøy ut, dette er langt og hardt, alt på èn dag, og til og med ”midt i Bergen”. 
Denne turen må jeg forsøke! 
I løpet av noen dager hadde jeg fått fatt i noen turglade venner, og overbevist dem om at dette måtte de også være med på.

Så en fin augustlørdag i 1989 var vi seks kjenninger som la ut fra Gullbotten, på vei mot et forholdsvis ukjent mål. Særlig var vi usikre på løypen ned fra Livarden, den hadde vi kun fått beskrevet pr. telefon. 
Vi holdt samlet følge til Ulriken, da var vi to mann som dro i forveien, og kom i mål etter 11 timer 40 min. De fire andre sa seg fornøyd på Melkeplassen.

Navnet på turen kom mens vi gikk; at det var en Styrkeprøve merket vi jo, og at den går (omtrent) Rett Vest kunne vi se på kartet.

Og det var dagen etter at alias-navnet ”Steve O. Støl” ble oppfunnet.

Erfaringene fra denne jomfruturen tilsa at dette var gøy, vi må få med noen flere neste år.

I 1990 var vi blitt til 11 startende, da var det noen nye som hadde hørt om langturen, og som gjerne ville prøve seg.

De neste årene vokste gruppen sakte men sikkert, vi ble til 25, til 30, til 60 og til 100. 
Vi har aldri drevet noen særlig markedsføring, det meste har gått på jungeltelegrafen. Meningen har vært å holde opplegget på et overkommelig nivå, slik at det ikke blir et ork å arrangere.
De siste årene har deltakertallet holdt seg på pluss/minus 100, med rekord på ca 120.

Utfordringen
Turen er ganske ideell som en ”styrkeprøve”; de aller fleste med god turtrening klarer å komme gjennom, om de klarer å avpasse farten. 
Synes man turen blir for lett og enkel, så er det bare å øke tempoet. Da sitter de siste motbakkene rett i trynet, og det er blitt den styrkeprøven som turen er ment å være.
Når man har vært gjennom turen et par ganger lærer man også å avpasse farten underveis. Da vet man hvor langt det er igjen, og hvor mye krefter som trengs opp den siste kneiken; østsiden av Lyderhorn.

Løypen
Selve trasèen har vært uforandret siden starten. Stort sett. Ned fra Livarden til Unneland går det ingen fast løype, her vi har forsøkt et par varianter. Noen år har vi prøvet oss rett utfor nord-eggen. Den er fryktelig bratt, og ganske utilgivelig hvis du kommer inn i brakefeltene. Dessuten koster den veldig mye bremsemuskler.
I de senere årene har vi landet på dagens litt lange og slake løype gjennom beitemarkene, og tilslutt ned på et gammelt dyretråkk til asfalten. Denne er bedre for beina, og dessuten tryggere i tilfelle tåke.

Opp Ulriken går vi gjennom tunet på Bratland gård. Her har vi alltid blitt tatt vel imot, av gammel og ung. Vi har fått bygge stiger over gjerdene opp igjennom markene, og de har hjulpet oss med å holde beitedyrene unna grindene når vi kommer stivbeinte forbi. Vi må bare huske å stenge grindene etter oss, alle som èn.

Utstyret
Det er fascinerende å stå på start og se hva deltakerne har på seg av skotøy og klær. Der er alt fra de letteste løpesko, trange kondomdresser og drikkeblære i liten ryggsekk, til solide fjellstøvler, gamasjer, GoreTex jakker og velstappet ryggsekk. 

Den mest ekstreme jeg har sett var i 2000 da en kar stilte i selvlysende løpeshorts og –singlet, og med en boss-sekk tredd på overkroppen som vindtøy. Sekken tok han av da han var blitt varm nok. Heldigvis gikk det bra med ham.

Det hører til Styrkeprøvens filosofi at folk får bestemme selv hva de vil ha på seg, og med seg. Men all fornuft tilsier at man må ha respekt for at vi skal opp i nesten 1000 meters høyde, og i helt åpent terreng. Når det først blåser opp er det langt til nærmeste varmestue. 

Mat og drikke
Da Styrkeprøven var blitt noen år gammel fikk vi en ordning med Turnerhytten på Ulriken, at de serverer varm fruktsuppe til oss. Dette gir viktig påfyll av næring etter den lange klatreturen opp fra Bratland, og en etterlengtet pause på turen. Dessuten har ”Suppegjengen” på Turnerhytten alltid vært positive og oppmuntrende. Vi skriver oss inn i hytteboken der, så vi kan se om, og når han-eller-hun har passert før oss.

På bunnen av Unneland, altså etter Livarden har vi saftstasjon, med XL-1 eller tilsvarende. 
Ut over dette må deltakerne ha med sin egen mat. Vann er det vanligvis nok av underveis .... 
Noen har bare høy-energi med seg, og slurper den i seg mens de løper.
Andre har flotte matpakker, og tar skikkelig pause med ryggen mot en varde.

På vei ned Norrønabakken en gang spratt lokket på sidemannen sin ryggsekk opp. Og der trillet det ut en kiloboks rosiner, flere plater med kokesjokolade, og annet godt fjellknask. Alt var uåpnet da han kom i mål, han hadde vært for trett til å spise...
En annen gang hadde en jente drasset på en hel boks fiskeboller i 50 kilometer fra Gullbotten til mål. Just in case!

Løypelengden - tid
Når vi teller med alle svingene og tuene og myrene og haugene kommer vi til at Styrkeprøven er 50 kilometer lang. Med moms. Høydemeterne er 3000 opp, og 3300 ned. 
En av deltakerne med sans for det vitenskapelige har regnet ut at i forhold til hans tid og puls på en Marathon, så tilsvarer Styrkeprøven Rett Vest 90 kilometer på flat vei. Og tar du din egen bestenotering på 7-fjellsturen, så må du nok legge på 60 – 70% for å finne din egen rekord på Rett Vest.

Første gang vi gikk turen brukte vi 11 timer, 40 minutter.
Året etter hadde vi lært litt, og kuttet til 9:45. Da sa vi til hverandre at ned på 8-tallet går det i hvert fall ikke an å komme!
Men vi tok feil; i 1991 ”fløy” Gudrun Løvaas gjennom på ny verdensrekord, 8 timer blank. Siden det har vi sett at både 7- tallet og 6- tallet har vært passert, og gjeldende rekord står på utrolige 5:14, v/ Sverre Slethaug og 5,40 V/Erlend Kveinen. Vi ser bare ryggen på disse karene ut fra start!