SRV 2017 sortert på tid
Resultat SRV 2017.xlsx - Ark1.pdf
Adobe Acrobat Document 124.2 KB
Styrkeprøven Rett Vest.gpx
GPS eXchange File 966.8 KB

Den første turen

Fra Gulbotten til Loddefjord
Av Harald Kryvi.

Første gang publisert i «Bergensernes fjellverden», et bokverk om byfjellene. 

Om syvfjellsturen går i en slags sirkel, så må det også kunne gå an å ta en tur på langs, over de fleste toppene fra Gulfjellet og vestover. Det lyder jo like sprøtt som syvfjellsturen lyder første gang man hører om den, men altså; hvorfor ikke?
Vi var tre brødre – Håkon, Petter B og Harald som ville prøve, og tidlig om morgenen 9. juni 1984 var vi i gang etter å ha tatt buss til Gulboten. Vi følte oss unektelig noe ensom der vi la i vei med diverse topper foran oss og sekken tyngende av mat og ekstra tøy. Men pytt, man tar jo ett fjell om gangen, og snart var tregrensen passert for første gang. Utsikten fra Gulfjellet er jo verdt en tur i seg selv. På klare dager troner Folgefonna, Tveitakvittingen og Sunnhordalands stolte topper i horisonten. Denne gangen ble det liksom ikke meget tid til å nyte dem, programmet var litt for stort. Vi var på toppen, knipset det obligatoriske bildet og kastet et blikk mot Lyderhorn i det fjerne før vi la i vei ned på andre siden. Vi tok snarveien langs det som av alle navn heter Makrelltjern. 

Utsikten mot Svinningen, Folgefonna og Rosendalsalpene.
Utsikten mot Svinningen, Folgefonna og Rosendalsalpene.

Noe lengre mot syd passeres elven foran Redningshytten. Det kan på tørre dager være siste vannfylling på ganske lenge. Vi fylte de tomme flaskene og merket det godt i bakken opp mot Austlirinden. Toppen her er jo ganske flat, men omgivelsene er meget vakre. Noen særlig sti kan ikke berømmes mellom toppene i dette området, men er terrenget tørt, er det allikevel svært lettgått. Ingen brake som hindrer. Sletteggi, som neste topp heter på kartet, er i grunnen mest majestetisk sett fra nordsiden, dvs. Haukelands-siden. Vi passerte den raskt og begynte etter hvert å merke tempoet: Tid for litt mat. I de trange dalførene mellom Sletteggei og Livarden er det rikelig med lune steder, så der er ingen problemer for den sultne. 
Livarden er en klassisker med velkjent utsikt fritt i alle retninger. Vi skulle ta en noe uvanlig nedtur, nemlig mot vest-nordvest . Her er en bratte på ca. 300 meter som helst bør gås med litt andektighet; her er meget frodig frytlevegetasjon som kan være ganske glatt. Det gikk ikke uten uhell, men heldigvis uten skader. Halvveis nede kommer man inn på en sti som fører trygt ned til Haukeland. 

Utsikten sørover fra Livarden
Utsikten sørover fra Livarden

Møtet med E 68 er et sjokk når man har gått i det frie terreng i mange timer. Men like plutselig er det over for oss, vi haster opp mot Bratlandsgårdene, som virkelig bærer sitt navn med rette. I forhold til hovedveien på andre siden av den lille åsen er Bratlandsgårdene som en fredet plett på jorden.
De som tenker seg opp på Ulriken fra Bratland, glemmer imidlertid raskt sine pene tanker om stedet. Der mangler nemlig sti, og vegetasjonen er meget tett og frodig; brake kombinert med older som ser ut til å stortrives. En del gran er der også. Resultatet er alltid det samme; oppraspete legger og rikelig med barnåler i støvler og strømper. Oppstigningen er på over 600 meter, og det merkes at vi hadde tatt noen fra før. Heldigvis blir terrenget noe lettere etter hvert, og belønnngen er jo ubetalelig når vi endelig står på Ulrikens egentlige topp, som ligger langt mot øst og beleilig til for vår rute. 

Utsikten nordover fra nedgangen mot Haukeland.
Utsikten nordover fra nedgangen mot Haukeland.

Plutselig er vi på oppgåtte stier og blant en del andre turgåere. Det er jo noe eget med Vidden; selv om vi bare fikk med en flik, virker alle stener så vidunderlig kjent. For oss ble det raskt mer sivilisasjon , med biler og asfalt og en trykkende følelse av at nå skulle det virkelig begynne. Det måtte bli å konsentrere seg om ett fjell av gangen. Først i siste gruppe ble da Løvstakken, besteget fra Mindesiden på en god sti som var ny for meg. Det er vel ikke noen overraskelse å si at den virket ganske tung, særlig til å begynne med. Men stien var godt oppgått, og snart var vi ved den store varden der oppe. Her er plutselig byen fra en annen kant, samt et vakkert skue over Fyllingsdalen. Nedstigningen mot Riplegården er absolutt naturskjønn, og representerer i grunnen en liten fredet plett det også, bortsett fra de perioder når det pågår skyting. Da er det ikke akkurat fred der oppe. Vi var heldige, og nøt det. Ved Melkeplassen var det bare to topper igjen, og Damsgårdsfjellet er ikke av de vanskeligste, Vi var plaget med en kald vind under hele turen; riktignok gav den klar luft, men den gav ikke meget anledning til å sette seg ned å nyte noe måltid. Så om vi var aldri så sulten og tørstig på Damsgårdsfjellet, ble pausen meget kort. 

Til gjengjeld er Byfjellene en nytelse i tørt vær. Da kan alle myrer forseres direkte og uten problemer. Det er jo bare ikke det samme i sipende regnvær. Dagen hadde kommet noe på hell etter hvert, slik at opp mot Lyderhorn gikk vi hele veien i skygge. Vi tok løypen fra Banuren for å komme rett på. I grunnen var ikke Lyderhorn av de verste bakkene. Det er rart med det når man bare vet hva man går til. Denne siste ”bakken” er jo også under 400 meter. Til gjengjeld hadde vi på siste topp tilsamen steget opp vel 3.000 meter, og det er jo litt på en dag. Turen tok 11 timer og et kvarter, pauser iberegnet. Siste nedstigning var mot Loddeford, og vi ble nok gjenstand for en del nedlatende blikk fra de lokale snacbargjester der vi noe uflidd og sikkert egentlig ganske utslitt trasket forbi. Men vi var ytterst tilfreds alle sammen; denne turen vil vi ganske sikkert aldri glemme. Den anbefales!